Jeg har mange ganger stilt meg selv spørsmålet «Hvorfor blogger jeg egentlig?». For fire år siden ville jeg antakelig kunne gitt et godt svar på det, men i dag vet jeg rett og slett ikke. Det å drive med nettsider har vært en del av meg de siste 12 årene omtrent. Det startet med ulike fansider om Mary-Kate og Ashley Olsen. Også noen nettsider om meg, men det fikk jeg aldri helt til. Jeg var jo bare meg, og hva skulle vel jeg dele? Det tenkte jeg da, og det føles derfor ganske sprøtt at jeg i dag skriver blogg. En blogg om meg. Jeg elsket å drive med disse nettsidene. Jeg var ganske flink til det, og derfor synes jeg det var gøy. Men blogg? Det vet jeg ikke helt om jeg får til.

Da jeg startet denne bloggen i 2011 var jeg så gira. Nå skulle jeg hoppe i det – selv om jeg synes det var litt pinlig. Tenk om noen jeg kjente ville lese bloggen? Men jeg ville slutte å tenke at det var flaut. Og jeg skulle til og med prøve å poste antrekksbilder, hvis jeg turte. Jeg gikk på videregående og synes selv at jeg hadde verdens kjedeligste liv, og jeg klarte nesten ikke vente til jeg kunne flytte bort fra denne kjedelige hverdagen. Jeg ville gå på college i USA og studere mote, og bloggen ville jeg dele interessen min med dere. Selv om jeg alltid har vært flink med tall så skulle jeg hvertfall ikke studere noe som hadde med det å gjøre! Hvorfor skulle jeg gidde det? Begynne på den nærmeste høgskolen og på noe det kanskje lå i kortene at jeg skulle gjøre? Aldri i livet. Jeg skulle flytte til LA og flytte inn i en fin, liten leilighet og endelig gjøre det jeg hadde drømt om så lenge. Jeg kunne ikke fatte hvordan noen kunne nøye seg med, og til og med ønske seg, et A4 liv her hjemme i Norge når verden hadde så mye mer å by på. Jeg kunne ikke tenke meg noe verre. Hvem skulle vel tro at jeg fire år senere skulle sitte her og ønske meg akkurat det, mer enn noe annet? Jeg bor fremdeles hjemme og studere økonomi på den nærmeste høyskolen. Jeg gjør alle de tingene jeg tenkte at jeg aldri ville gjøre. Men likevel har jeg aldri hatt det bedre.

Jeg tror at fokuset mitt begynte å skifte etter at jeg kom hjem fra New York. Selv om turen ikke ble som jeg hadde håpet på, er jeg glad for at jeg reiste, for etter det begynte jeg å forstå hva som egentlig var viktig for meg. Jeg ville jo være her. Og jeg hadde det fint i lille Fredrikstad. Jeg måtte bare reise bort et par måneder for å se det. Og kanskje jeg ikke ville velge en mer kreativ retning likevel? Det jeg hadde drømt om og planlagt så lenge, føltes plutselig helt feil. Det var ikke meg i det hele tatt. Den sommeren fikk jeg tilbud om skoleplass på Berkeley College i New York på motestudier, men jeg takket nei.

Det er litt vanskelig å sette ord på akkurat hva jeg tenker om bloggen. For en liten stund tilbake leste jeg blogginnlegget til Ulrikke Lund hvor hun skrev om at hun ville ta et steg tilbake fra bloggverdenen. Jeg har som dere vet aldri blogget på det nivået hun var på, men jeg kunne likevel kjenne meg igjen i en del av det hun skrev, blant annet dette: «Er jeg helt ærlig er det en stund siden mote har vært en av disse tingene som føles så viktig for meg at jeg kan formidle det med naturlighet». Og da satt hun på en måte ord på det for meg. Denne bloggen startet jo på en måte som en moteblogg, og det begynner å bli litt for vanskelig å holde det fokuset når det rett og slett ikke er så viktig for meg lenger. Misforstå meg rett – jeg er fremdeles glad i klær og vesker og alt det der, men jeg føler bare ikke noe behov for å dele det lenger. Det gir meg ingen ting. Det er veldig lenge siden jeg har kjøpt noe, eller gjort noe og tenkt at «dette må jeg dele på bloggen». Og jeg vil ikke fortsette å si at jeg lover å ta flere antrekksbilder fremover, når jeg vet at det antakelig ikke vil skje. For jeg har ikke lyst.

Som sagt føles det rart at jeg i det hele tatt startet en blogg. Jeg har aldri vært den som ville være midtpunkt eller vært den som roper høyest. Jeg er ikke den typen som deler så veldig mye, i alle fall ikke store ting, og det har dere sikkert merket på bloggen også. Det er sjeldent det blir postet så lange innlegg som dette. Og for å være helt ærlig så har jeg aldri følt meg komfortabel med å snakke om bloggen med venner og bekjente. Jeg vil helst bytte tema så fort som mulig. Jeg vet egentlig ikke hvorfor, for jeg synes det er kjempetøft når noen klarer å komme så langt at de kan leve av å blogge. Men det er kanskje fordi en del oppfatter det å blogge som å ville skryte. For det vet jeg mange gjør. Det er så langt ifra sannheten som man kommer, og det vil jeg ikke at noen skal tenke om meg. Jeg vil bare være meg.

I det siste har jeg også tenkt mye på hvordan bloggingen har utviklet seg. Jeg er medlem i tre ulike bloggrupper på Facebook, hvor man kan dele linker til det nyeste blogginnlegget sitt for eksempel. Daglig dukker det opp linker i newsfeeden min. Og unnskyld at jeg sier det, men herregud, så tragisk denne utviklingen er. Hva skjedde egentlig med det å ha blogg fordi det er gøy og fordi man oppriktig har noe å dele? Det har tatt helt overhånd med «14 år og gravid»-blogger og folk som velger helt drøye bloggoverskrifter kun for at andre skal klikke seg inn på blogginnlegget. Har blogg virkelig bare blitt business? Til og med det å legge igjen en kommentar på et innlegg, er ikke bare en kommentar lenger. Det kryr av dem som legger igjen en kommentar på hver blogg de er innom, kun for å bli gjenkjent slik at andre trykker seg inn på deres blogg. Dette er noe jeg heldigvis aldri har opplevd på min egen blogg, men jeg ser det veldig ofte. Og ja, det er sant at dette er en fin måte å markedsføre sin egen blogg på, men det er også enkelt å gjennomskue når det faktisk kun blir gjort for markedsføringens skyld, ikke fordi man faktisk leser bloggen man er innom. Og det gjør meg skikkelig irritert. Handler det virkelig kun om bloggfølgere, kommentarer og likes? Hvis det er sånn det skal være å ha blogg i 2015 så er det bare ikke noe for meg.

Ved starten av året skrev jeg at jeg ville satse mer på bloggen i år. Da jeg skrev det mente jeg det. Jeg ville begynne å prioritere bloggen og poste nye innlegg hver dag. Jeg hadde lyst. Det tok ikke så lang tid før jeg følte at det å blogge ble mer som en plikt enn noe jeg hadde lyst til å gjøre. Nå har jeg egentlig bestemt meg for noe jeg begynte å tenke på allerede etter New York – det å gjøre om bloggen til en jobb er ikke noe for meg. Jeg har prøvd, hatt flere morsomme bloggsamarbeid, noe som i utgangspunktet burde gi meg lyst til å jobbe enda mer med bloggen, men i stedet har det gitt meg følelsen av å blogge for noen andre. Og så fort jeg gjør det, slutter det å være gøy. Jeg føler at man i dag må gi så mye av seg selv for å kunne ha en godt lest blogg. Du er omtrent nødt til å se på det som en jobb fra dag én for å kunne nå langt, og jeg vet med meg selv at jeg aldri vil være villig til å dele så mye av livet mitt på nett til å kunne oppnå det. Det er bare ikke meg. I tillegg vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre med bloggen lenger når jeg ikke vil at den skal være en moteblogg.

Dette er ikke ment som noe dramatisk blogginnlegg – jeg vil bare dele med dere hvordan jeg tenker, og hvorfor jeg ikke er flink nok til å oppdatere. Det å ha et eget nettsted er blitt en vane for meg. Jeg husker ikke engang hvordan det er å ikke ha det, og det kan godt være at jeg vil savne å kunne poste ting av og til, men jeg har likevel bestemt meg for å ta en pause fra bloggen. Kanskje jeg starter igjen, men det vil jeg ikke love. Først må jeg i alle fall finne min måte å gjøre det på.

<3